Ad Notam Online | Forsiden | Bind 17: 1931
Oslo, 10. juli 1931
Depresjonen i næringslivet blir verre og verre, arbeidsløsheten stiger i alle land, og statene begynner å segne under byrdene med forsorgsutgifter.
I Tyskland truer det med et nytt økonomisk debâcle. Flere større industrikonserner er gått over ende, den store Darmstädter Bank∗ måtte lukke i noen dager, og den gamle Dresdner Bank∗ har måttet få støtte av regjeringen for ikke å gå over ende.
Og det uttaltes åpent, at Tyskland ikke ville kunne greie å betale de store erstatningsbeløp ved forfall.
Da kom Hoovers∗ – den amerikanske presidents – budskap med forslag til Tysklands kreditorer om å gi Tyskland et moratorium, foreløpig for 1 år.
Og den alminnelige opinion er kommet i ekstase over denne uventede generøsitet fra Amerikas president. Man er jo ikke vant til noe videre av den slags fra Europas harde kreditor.
Saken er imidlertid den, at Amerikas finansierer har gitt Tyskland store kortsiktige kreditter, som det nå gjelder å redde i land. Moratoriet skulle nemlig ikke gjelde sådanne kreditter.
Også England har ytet Tyskland betydelige kortsiktige kreditter. England har lånt penger i Frankrike til lav rente og gjort forretninger ved å låne dem til Tyskland til høy rente. Og det forlyder, at betydelige beløp igjen er gått fra Tyskland til Sovjet.
Englands interesser tilsier det derfor på det kraftigste å støtte det Hooverske moratorieforslag.
Så vidt man kan forstå møter imidlertid Hoovers forslag ikke noen særlig begeistring i Frankrike. Man vil visstnok ikke avvise det, men stille sine betingelser.
Så meget burde dog den stadig økende krise – hvor det ene stormvarsel avløser det annet – ha lært verdens stats- og finansmenn, at hva det nå fremfor alt gjelder er å arbeide sammen mot det mål å komme ut av denne alt ødeleggende mistillit landene imellom. Vi er jo til slutt alle i samme båt. De truende skyer henger over oss alle. Og gjøres der ikke noe, blir det sikkert de destruktive krefter som får overtaket.
Vi som ikke tror at den kapitalistiske stat er dødsdømt, og at de marxistiske idealer vil bringe menneskeheten noen lykke, kan dog ikke lukke øynene for at den i alle fall er på avveie.
Når de amerikanske farmere bruker kornet til brensel, og Brasil styrter sin usolgte kaffe på sjøen, mens millioner sulter og lider, må der være noe galt på ferde. Det er som om verden er drevet inn i en katastrofetid og som en hjelpeløs båt driver om uten mål og med på det opprørte hav.